Å LEVE OMGITT MED FORBØNN

“…Det er Kristus som døde, ja mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved
Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss.”

Rom.8:34

Jesus er i forbønn for deg…

For mange år siden bodde og jobbet jeg i Etiopia. Før jeg dro dit, hadde jeg vært litt innom nærradioen i Norge. Og etter jeg var flyttet til det store utland, var det en av lytterne som ønsket å gi en pengesum for å hjelpe noen som trengte det i Etiopia. Jeg fikk frie hender.

Jeg hadde en hushjelp. Jeg visste hun hadde det stramt økonomisk. Jeg visste hun måtte gå en mil hver vei for å komme til jobben. Så jeg tenkte at hun kunne få litt av de pengene fra denne ukjente der hjemme i Norge.

Den dagen jeg hadde bestemt meg for å gi henne pengene, så jeg at kvinnen var annerledes enn tidligere. Hun så mer distré ut, hun pratet lite – og etter en kort arbeidsdag, ba hun om å få lov til å gå tidlig hjem. Hun hadde så utrolig vondt i hodet.

Da valgte jeg å gi henne pengene, og fortalte at dette var noe en fremmed i mitt hjemland ønsket å dele med henne. 

Plutselig starter kvinnen å gråte stille. Tårene rant og rant. Og til slutt begynte hun å prate. Masse.

Hun fortalte om uværet de nettopp hadde hatt. Om hustak og vinduer som ikke lenger var tette. Om at mannen hennes kvelden før, hadde bestemt at nå måtte de selge den eneste kua deres. Kua som var sparepengene deres for deres barns fremtid.

Hun og mannen hadde kranglet mye denne kvelden, og nå var hun på vei hjem for å selge kua. Men så er det plutselig en fremmed, i ett land langt borte, som gir dem ett pengebeløp som både fikser tak og vinduer. Og som i tillegg lar dem beholde kua…

Jeg har den siste tiden tenkt mye på denne historien. Jeg har tenkt på hvor fantastisk Herren jobber.

Han går i forbønn for oss…

Og ikke bare ber Han for det som skal skje de neste dagene. Han også vet hva som kommer til å være bak de neste svingene våre. Og Han vil sørge for at vi får den hjelpen vi trenger, akkurat når vi trenger det.

Det var en fremmed i Norge som ble bedt av Herren om å dele av sin overflod. Rett og slett fordi Jesus visste – at om noen
dager lengre fremme, da ville det bli ett uvær i en annen verdensdel, og en kvinne der ville trenge hjelp. 

Dette minner meg på, at Herren har full oversikt. Han vet hvilke gleder og sorger jeg har vært gjennom hittil. Han vet
om mine tanker og bekymringer i dag. Og Han vet alt om hva jeg kommer til å møte i morgen.

Derfor har Jesus allerede i dag klart, hva Han ser er viktig for din fremtid. Og i mellomtiden har Han som sitt livsverk, å
sitte ved Guds høyre side – og ber for deg. Han lever for å be for deg… 

For ett fantastisk liv du og jeg kan leve! Vi har en Herre som elsker oss så høyt, at Han vet hva vi trenger, Han vet hva
fremtiden vår vil bringe – og Han er i kjærlig forbønn for oss underveis…! 

Vi kan slippe å være bekymret, for Jesu kjærlighet omgir oss totalt: Fortid. Nåtid. Fremtid…

Vi kan i stedet få lov til, hver morgen, å legge våre liv i Hans hender. Hver morgen kan vi få lov å be Herren om å lede
oss gjennom dagen. Så vil Han gi oss styrke. Han vil gi oss visdom. Han vil gi oss det vi trenger.

Kanskje får du ikke den flotte BMW’en i bilvinduet. Kanskje fikk du ikke ditt største ønske oppfylt. Men kanskje tar
Herren i stedet og hjelper deg – slik at du slipper å måtte selge den eneste kua di.

Og må du likevel selge den, har Jesus kanskje allerede gitt noen beskjed om, at du i dag vil trenge litt ekstra hjelp. Kanskje er det noen som ber for deg. Eller kanskje er du i ferd med å få en ny ku. Ei ku som er enda bedre enn den du måtte gi bort…

GLED DEG. ALLTID…?

“Gled dere i Herren, alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres milde sinnelag bli kjent for alle mennesker! Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.”

Fil.4:4-7

Hvem skulle tro at dette er skrevet av en mann som sitter i fengsel…? En mann som, før han ble en troende, var villig til å
begå drap for å hindre at navnet Jesus ble kjent. En mann som nå selv er blitt en kristen, og har opplevd pisking, steining, vært i dødsfare. Flere ganger. En mann som nå vet lite og ingenting om morgendagen…

De fleste av oss slipper å tilbringe hverdagen vår i ett fengsel omgitt av vakter og murvegger. De fleste av oss slipper å
oppleve forfølgelse på grunn av det vi tror på.

Likevel har vi alle noe til felles med Paulus:

Ingen av oss vet noe om dagen i morgen. Vi kan ha håp, tanker, planer. Men vi vet ingenting. Det er først når
morgendagen er over, at vi kjenner innholdet…

Flere ganger har jeg undret meg over Paulus sitt brev til Filippi. Hele brevet er fylt av dyp kjærlighet. Det er
fullstappet med håp. Mengder med omsorg. Og det er stappet med påminnelse om at folket ikke trenger være bekymret.
Og alt sammen er skrevet av en fange som er bokstavelig talt lenket til ett fengsel som antakelig var i en mye dårligere forfatning enn vårt eget lands fengsler.

“Vær ikke bekymret…”

Bibelen forteller oss, at Herren har kjent oss fra før vi ble født. Før våre foreldre visste om vår eksistens, var Gud der.
Han la planer for hvert åndedrag vi en gang skulle ta. Han visste hvordan vi skulle se ut. Han visste hele tiden hvor mange dager livet vårt ville inneholde. Og Han kjente til hver detalj av hva hver av disse dagene, og
nettene, skulle by på.

Det var ikke Herrens ønsker alt det som skulle skje oss gjennom døgnets timer. Og Han var garantert ikke like stolt av alt hva Han så ville bli en del av våre tanker og gjerninger.

Likevel elsket Han det Han var i ferd ned å skape. Hver millimeter av oss. Til tross for at Han visste vi daglig ville såre
Ham i tanker, ord, gjerninger.

Og Han elsket oss så høyt, at Han sørget for, at vi helt fra starten av, fikk en fri vilje. Fri til å gjøre det vi vil. Han
nektet å tvinge på oss sin kjærlighet. Så vi ble frie til å elske tilbake. Men også frie til å lukke øynene, og takke nei.

Likevel klarer Han ikke la være å elske deg…

Vi gjør alle mange valg vi ikke er like stolte av. Mange valg skulle vi ønske aldri var tatt. Inni mellom opplever vi at andre tar valg som gjør noe med oss. Valg som gir dype sår for resten av livet. Ting Herren aldri hadde ønsket for oss…

Jeg vet ikke hvorfor smerten rammer. Jeg vet ikke årsaken til at Herren ikke hindret at det vonde skulle skje.
Men jeg vet, at Paulus – med sin smerte, sin vonde fortid, sin ukjente fremtid – Paulus hadde lært Jesus å kjenne på en
dypere måte. Paulus kunne, med egen erfaring, oppmuntre andre og si med overbevisning – at Herren selv går med. Gjennom smerten. Gjennom lidelsen. Gjennom det ukjente. Gjennom alle våre hvorfor.

Han som har skapt oss, Han vil også gå sammen med oss. Han ønsker å gi deg styrke til å ta det neste skrittet. Han ønsker å fullføre livsløpet – sammen med deg. Rett og slett fordi du er så uendelig mye verdt i Hans øyne. Han elsker deg over alt…

Du skal slippe å bekymre deg for morgendagen. For Herren er allerede der. Han vet hver detalj av hva du skal møte, og Han ønsker ikke at du skal møte dette alene. Du kan selvsagt nekte å ta Ham med i dine valg. Eller du kan innbille deg at det er bare de større valg Herren bryr seg om. Du kan velge å kjøre løpet alene.

Men det er mye enklere, og tryggere, å overlate alt sammen til en annen. Til en som han full kontroll. Til en som til og med elsket deg så høyt, at Han valgte å dø for deg. Til en som holder på å lage en egen plass til deg oppe i Himmelen. Til ett sted du kan glemme det som ble så smertefullt her nede. Til ett sted med evig lykke…

Nei, vi trenger ikke være bekymret for noe. Dersom vi lar Ham få lov, er alt sammen i Herrens hender. Og Han vil hjelpe oss hjem…

Å VÆRE FANGET I HERREN…

“Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med
langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd!”

Ef.4:1-3

Å være fanget i Herren…

En fange. Ett ord som jeg forbinder med å ha gjort ting som ikke var så lurt. Som å være enn fange i ett fengsel. Eller å ha vonde tanker om seg selv, og at en føler seg som fange i egen situasjon.

Jeg har aldri tenkt på det å være fanget, som noe positivt… Likevel opplever jeg ikke at Paulus her synes det er negativt å være fanget i Jesus…

Kan det være noe annet det er snakk om her?

Paulus skriver videre, og ber de kristne i Efesos om å være verdige kallet, og bære over med hverandre i kjærlighet…

Jeg leste nettopp om en litt merkelig form for kjærlighet.

Det var under en krig, at en soldat plutselig mer eller mindre snublet over en annen soldat. Og det var ikke hvilken som helst soldat han var i ferd med å trampe over. Det var en av fienden. Og fienden var alvorlig såret. Faktisk så
såret, at soldaten kunne raskt se at den andre var i ferd med å dra sine siste sukk.

Det er da noe merkelig skjer. Krig er plutselig ikke så viktig lenger. Hat til de på den andre siden, det eksisterer ikke lenger. Soldaten setter seg ned på huk til den sårede, og gir ham litt av det lille vannet han har igjen på
feltflaska. Den alvorlig sårede mannen peker på innerlomma i jakka si, og soldaten finner fram bilder som fienden bærer på. Bilder av sine kjære.

Og sammen blir de to sittende der. En soldat sitter, med fienden alvorlig såret i sitt fang. Fienden får vann som soldaten egentlig trenger selv, og sammen ser de – for en siste gang – på bilder av fiendens viktigste og kjæreste personer.

Paulus skriver: “Å bære over med hverandre i kjærlighet…”

Det er slett ikke alltid enkelt å bære over med mine kjære sine feil og mangler. Det er mange ganger vanskelig å akseptere mine egne negative sider. Men hva med de jeg ikke er fullt så begeistret for? Han naboen som bare er ett
irritasjonsmoment. Sjefen som bare leter etter å finne noe han kan hakke på meg for. Ekskjæresten som gjorde alt for å sette meg i ett dårlig lys etter bruddet vårt… Hvordan er det mulig å elske noe slikt?

Soldaten i historien, klarte noe av dette som jeg tenker Paulus er inne på.

Jeg aner ikke hvorvidt denne soldaten var en kristen. Men jeg tenker at det han gjorde for sin fiende, var å gi en omsorg, en kjærlighet, som var preget av en høyere kilde. Det var en gjerning som i utgangspunktet skulle vært umulig. Det
skulle vært ett stort hat der, rent menneskelig sett. De var i krig. De var bitre fiender. I stedet bøyer mannen seg ned, og gir av det han egentlig hadde trengt selv.

Slik er Jesus til deg og meg.

Vi gjør hver dag mange ting vi ikke burde. Vi har stygge tanker. Vi baktaler. Vi sier ord som sårer. Vi ser ned på oss selv, Guds eget skaperverk. Og ikke alltid tenker vi så nøye over hvor sårende dette må være for Han som skapte oss i sitt bilde!

Men midt oppi dette, bøyer Jesus seg ned, gir oss av sitt gode vann. Han finner mennesker som gir oss oppmuntring. Han sørger for at vi kommer gjennom også denne dagen. Han gir oss styrke til å gå ett lite stykke til – selv om vi iblant
bare har lyst til å gi opp. Han valgte til og med å dø for at du og jeg skulle ha mulighet til å komme til Himmelen en gang… Og vi fortjente det aldri…

Kanskje er det en slik kjærlighet Paulus var fanget av. Kanskje er det en slik kjærlighet du og jeg skal søke å bli en del av. Å bli en fange av Jesus. Fanget av Jesu kjærlighet… Vi mennesker trenger hverandre. Vi trenger av og til litt
fra en annens overskudd. Vi trenger å få litt nåde, litt overmenneskelig godhet. Ikke fordi vi fortjener det så enormt, men rett og slett fordi vi en gang fikk denne nåden først, da vi trengte det som mest.

Og da er det kanskje nå blitt min tur til å gi noe videre. Gi litt vann jeg ønsket beholde selv. Litt omsorg på ett tidspunkt jeg egentlig ikke hadde overskudd til å gi det. Bære over med mine omgivelser, rett og slett fordi Jesus elsket meg først…

EN NY PÅSKEMORGEN…

”Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven.”

Joh.20:1-3

To dager tidligere hadde vært en av de vondeste dagene i kvinnenes liv. Kanskje den aller vondeste.

Han de hadde stolt på hadde all makt, han de var sikker på skulle ordne opp i alt det vanskelige, han som hadde sagt at han kunne gjøre alle vonde ting om til noe godt. Han, Jesus, var blitt korsfestet. Han døde. Alt Han hadde lovet, så nå ut til å smuldre bort. Håpet de hadde hatt om en ny start, var også det på vei bort…?

Maria Magdalena var ei dame som hadde en tøff fortid. Hun hadde opplevd Jesu kjærlighet og omsorg. Jesus gav henne ett nytt liv, da hun trengte det mest. Da hun var lengst nede i sitt liv – da kom Jesus og gav henne den freden og det håpet hun trengte for å kunne starte på nytt. Starte på nytt sammen med en som elsket henne, tross alt. Tross hennes fortid.

Men nå var Jesus død, han var begravet. Og det var nå blitt en tidlig morgen, den tredje dagen.

Dagen vi i dag kaller Langfredag, da Jesus døde, den dagen var over. Det var blitt en tidlig påskemorgen. All sunn fornuft tilsier at det hele er over. Jesus er død. Han levde ett godt og fint liv. Han gjorde mye bra. Men nå er det over. Eller…? Kan det være at Maria Magdalena fremdeles har ett lite håp inni seg? Kan det være derfor at hun stiller opp ved Jesu grav, tidlig en påskemorgen – når det fremdeles er mørkt…? Jesus snakket jo om en oppstandelse etter 3 dager – kan det være dette Maria fremdeles håper på…?

Av og til i våre egne liv, opplever vi en mørk og svært tøff Langfredag. Jeg snakker ikke om dager som er litt tøffere enn gjennomsnittet. Jeg snakker om å ha nådd en smertefull bunn i livet. En tid i livet du opplever som ett eneste mørkt og smertefullt mareritt. En tid da alt du håpte på, det du drømte om – det blir tatt bort. Du sitter som ribbet tilbake.

Slik Simon Peter, en av Jesu nærmeste venner må ha opplevd det.

Simon Peter bannet på at han ikke kjente Jesus – og like etter blir Jesus korsfestet, uten at Simon Peter får bedt sin beste venn om tilgivelse.

Tilbake sitter personer som Maria Magdalena og Simon Peter på hver sin måte, og alt de har igjen – er smerten. Håpet er i ferd med å dø ut. Livet er bare som en lang og mørk tunell. I mørket vet man ikke engang om det er en tunell med en åpning der fremme, eller om man befinner seg i en dyp grotte, uten håp i andre enden.

Jeg opplever Maria Magdalena som en kvinne som enda ikke har gitt opp håpet. Hun klarer ikke tro at dette var slutten på alt. Ett eller annet sted, dypt inne i henne, måtte det ligge ett håp. En visshet om at selv om alt nå bare var ett eneste mørke, så var det likevel umulig at det skulle ende slik. For hvis all den kjærlighet og fred hun hadde fått tidligere av Jesus bare var en løgn – ja, da var ikke Jesus annerledes enn noen av de andre hun hadde opplevd fra sin vonde fortid. For da var Jesus bare en løgner. Men slik Maria Magdalena husket Jesus, var Han langt fra en som ville andre noe vondt. Og Jesus hadde jo lovet dem ett håp, en fremtid.

Både Maria Magdalena og Simon Peter fikk denne påskemorgen se en tom grav. Og de fikk møte Jesus selv. De fikk ta på ham, spise sammen med ham. Han som var død, var nå blitt levende… Det er umulig å forklare – men det skjedde.

Jeg tror at slik kan også vi få oppleve i våre liv. Ved å stole på at Jesus har all makt, kan vi få lov til å bære med oss ett håp selv i vårt dypeste mørke. Vi kan få ha ett håp om at vår Langfredag en dag skal bli en vakker Påskemorgen. Det som en gang var så smertefullt og vondt – det skal en dag bli erstattet av noe vakkert og godt. Rett og slett fordi vi lot Jesus selv få lov til å bære håpet, da vi selv ikke klarte å holde det lenger.

Jesus lever fremdeles. Og Han ser hva du og jeg har av gleder og sorger. Han ser deg som er i en dyp Langfredag. Han ser deg som opplever den vakre Påskemorgen. Herren lover deg ikke at du får alt du ønsker deg. Han lover deg ikke ett liv omgitt av bare roser.

Kanskje er det til og med vanskelig å se annet enn tornekratt akkurat nå.

Men Jesus har lovet å gå sammen med deg, gjennom det som virker umulig. Og en dag skal du få oppleve, liksom Maria Magdalena og Simon Peter: En Påskemorgen er underveis. Herren har utrolige ting i vente for deg. Er vi heldige, opplever vi gode ting her i livet. Og lar du Jesus få gå sammen med deg, lover Han deg – at Himmelen har enda vakrere ting i vente…!

 DEN RIKESTE MANNEN I LANDSBYEN

Carl var rik. Svært rik. Så ofte han hadde mulighet til det, red han lange turer rundt på eiendommene sine og gledet seg over alt han hadde oppnådd her i livet. En dag stanset han ved en praktfull eik hvor gamle Hans satt og åpnet nistepakka si. 

”Jeg ber om unnskyldning, jeg så deg ikke,” sa Hans da han etter en stund kikket opp på rytteren. ”Jeg satt akkurat her og takket for den maten jeg skal til å spise.” 

Carl så på den tørre brødbiten og den magre osten som utgjorde den gamle mannens lunsj.

”Hvis det der var alt jeg hadde å spise, ville jeg ikke følt meg spesielt takknemlig,” sa Carl med en grimase.

”Å,” svarte Hans med ett smil. ”Det holder for meg. Men vet du?” fortsetter Hans.

”Det er litt merkelig at jeg skulle støte på akkurat deg i dag! I natt hadde jeg en sånn rar drøm. Om og om igjen hørte jeg en stemme som sa at i natt kommer landsbyens rikeste mann til å dø. Jeg vet ikke om det betyr noe, men jeg tenkte det var best at jeg fortalte deg det!”

”For noe tull!” svarte Carl.

 Carl ble likevel opprørt, og gallopperte videre på hesten sin. Han klarte ikke glemmde det Hans hadde sagt. Så da han kom hjem, bestemte Carl seg for sikkerhets skyld å ringe etter legen sin. Carl forklarte hva som hadde skjedd, og ba legen komme og undersøke ham grundig.

”Dette høres ut som noe vås,” sa legen, ”men dersom du absolutt vil, skal jeg selvfølgelig undersøke deg.” 

Etter å ha undersøkt Carl fra topp til tå, sa legen:

”Carl, du er frisk som en fisk. Det er ingenting som tyder på at du skal dø i natt!”

Carl følte seg roligere, men ba likevel legen om å holde ham med selskap gjennom natta. De spilte kort til ut på morgenkvisten, da de endelig sovnet. Ved nitiden ble de vekket av en gutt som kom og banket på.

Gutten sa:

”Jeg har en beskjed til legen! Du må straks dra til gamle Hans sin hytte. Hans døde mens han sov i natt!”

HVEM EIER GAVEN?

Det fortelles om en stor kriger, som også etter han var blitt gammel, var kjent for å kunne overvinne hvilken som helst motstander. Både hans dyktighet med sverdet og hans visdom, hadde gitt ham mange elever. 

En dag fikk den gamle krigeren besøk av en ung mann, som var fast bestemt på å utfordre og overvinne den gamle mesteren. Mesterens elever ble svært urolige da de fikk se hvem den unge mannen var, for han hadde gjort seg beryktet som en henstnsløs kriger. Han hadde en nesten uhyggelig evne til å oppdage motstanderens svakheter, for så å utnytte dem til sin fordel. Taktikken, som hittil aldri hadde mislykkes, var å vente på motstanderens første trekk, oppdage det svake punktet og selv slå til uten nåde.

Elevene, som var glad i den gamle mesteren, ville ikke se ham bli fornedret av den unge mannen, og frarådet ham å ta imot utfordringen. Men den gamle krigeren nølte ikke, han gjorde seg klar til kamp.

Allerede på vei mot stedet der kampen skulle stå, begynte den unge mannen å forulempe den gamle. Dette fortsatte han med også etter at de hadde tatt oppstilling, og i ett par timer lot den unge det hagle hånlige, nedsettende og krenkende kommentarer. Han hastet jord og spyttet mesteren i ansiktet. Men den gamle mannen sto uten å røre seg, uten å si et ord til sitt forsvar og uten å ta igjen. Til slutt ga den unge mannen opp. Han bukket for mesteren, erklærte seg overvunnet og forlot raskt stedet.

Mesterens elever var naturligvis fornøyde med seieren, men litt skuffet lurte de på hvordan mesteren kunne akseptere å bli så forulempet, uten å ta igjen.

Mesteren svarte rolig:

”Hvis noen kommer til deg med en gave som du ikke tar imot, hvem er det da som eier gaven?”

HAN BÆRER

En mann var dratt til butikken sammen med den lille datteren sin. Da de skulle hjem, hadde de atskillige poser med varer å bære. 
Og jenta spurte faren om han ikke kunne la henne få bære en av dem. Han fant den bæreposen som var lettest og sa: «Er du sikker på at du vil gjøre dette? Vi har et stykke å gå fremdeles.» 
 
«Ja, pappa,» svarte hun. «Jeg er veldig sterk!» Han plasserte posen i armene hennes, og så gikk de av sted.
 
Det tok ikke lang tid før hun begynte å sakke farten. Hun så opp på faren og sa: «Pappa, kan du bære meg, jeg er så trett.»
 
Han håvet inn den lille jenta med en sterk arm. Hun holdt fremdeles posen, og så fortsatte de på veien. Da de var kommet hjem, satte han henne ned på bakken og åpnet døren.

 Hun vendte seg mot ham med et stort smil og sa stolt: «Jeg sa at jeg klarte å bære posen hele veien hjem!»
 
Når vi har kommet oss gjennom en tøff tid, smiler vi ofte og tenker: «Jeg klarte det!» Da smiler vår himmelske Far også, han som viser kjærlighet og omsorg. Han vet hvem som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det vanskelige.

SUTTEKLUTEN GUL

( Max Lucado)

Forkynneren Tony Campolo forteller om sønnen sin som allerede i tidlig alder forelsket seg i et gult tøystykke. Tøystykket fikk faktisk et navn: «Gul».
 
Gutten trengte Gul hver gang han ble opphisset for noe, eller han ble trett. Bare å legge Gul tett til sitt lille ansikt ga ham umiddelbar trøst, og forsikring om at tingene tross alt var gode og trygge her i verden. Han brukte suttekluten så ofte og forlangte å få den så ustanselig at foreldrene like godt delte tørklet i to, slik at det ene kunne være i vask mens det andre var i bruk. 
 
Suttekluten falt etter hvert fra hverandre. Det ble som en godt brukt skurefille. Men ikke noe annet tøystykke kunne gjøre nytte for seg når gutten ble opphisset eller følte seg utrygg. 
 
Tony husker en spesiell hendelse. Han kjørte hjem en sen kveld mens gutten sov i baksetet. Likevel var ikke alt som det skulle være. Gutten stønnet og sukket og kastet seg urolig frem og tilbake. Det var tydeligvis noe han savnet. 
Tony sa til kona si: «Gi ham Gul». 

Hun svarte med sjokk i stemmen: ”Det siste jeg sa før vi dro hjemmefra var at du måtte ta med Gul. Gjorde du ikke det?”

Hvis du hadde sett gamle Gul, ville du har regnet den som helt verdiløs. Men for oss hadde denne kluten stor verdi. Verdien var godtatt, ikke som noe verdifullt i seg selv, men fordi en gutt vi brydde oss om, elsket den svært høyt.
 
Det viser at hva som er verdifullt, kan være høyst relativt. Hvis gutten lengtet etter Gul, var han sikkert ikke fornøyd om du ga ham en vase av gull.
 
Kan det tenkes at verdier i Guds øyne er annerledes enn verdier i våre øyne? Vi kan verdsette flotte ting, eiendom og biler, sølv og gull. Men for Gud er dette småtterier i forhold til det ypperste han har skapt: Menneskene. Gud er glad i mennesker som kanskje ikke ser mer imponerende ut enn suttekluten Gul. Som en oppbrukt skurefille.
 
Din verdi er godtatt, ikke fordi du får til all verdens ting så utmerket, men fordi du har verdi i deg selv. Du er verdifull fordi Gud elsker deg. Vi kan aldri nedvurdere et menneskes verdi, for Herlighetens Konge elsker dette mennesket på en uendelig måte. Tony Campolo fant at suttekluten Gul ble en preken om hva som har verdi, selv om det er verdiløst i seg selv. 

For Gud har mennesket en uendelig verdi, om det ikke alltid ser så imponerende ut.

 

 

 

DET SOM BETYR NOE FOR MEG

Det betyr ikke noe for meg, hvem du jobber sammen med.

Jeg vil vite hva du lengter etter, og om du våger å gjøre det hjertet ditt drømmer om.

 

Det betyr ikke noe for meg hvor gammel du er.

Jeg vil vite om du tør satse alt på kjærligheten, på drømmene dine, på det eventyret det er å leve.

 

Det betyr ikke noe for meg i hvilken posisjon planetene står i forhold til stjernene dine.

Jeg vil vite om du har følt sorg, om motgangen i livet har gjort deg åpen, eller om du har krøket deg sammen og lukket deg av frykt for framtidig smerte.

 

Jeg vil vite om du kan nærme deg smerten, min eller din egen, uten å prøve å gjemme, forminske eller rette på den.

Jeg vil vite om du kan nærme deg gleden, min eller din egen – om du kan danse, vill av en lykke som fyller deg helt ut i fingerspissene, uten å bekymre deg om å være forsiktig eller realistisk, og uten å tenke på hvilke begrensninger som ligger i det å være menneske.

 

Det betyr ikke noe for meg om historien du forteller er sann.

Jeg vil vite om du kan skuffe en annen for å forbli sann mot deg selv, om du kan holde ut anklager om svik uten å svike din egen sjel.

Jeg vil vite om du kan være trofast og dermed til å stole på.

Jeg vil vite om du kan se skjønnheten også på en grå dag.

 

Det betyr ikke noe for meg hvor du bor eller hvor mye penger du har.

Jeg vil vite om du kan stå opp etter en natt fylt av angst og fortvilelse, utslitt helt inn til margen, og gjøre det som må gjøres.

 

Det betyr ikke noe for meg hvor eller sammen med hvem du har studert.

Jeg vil vite hva som bygger deg opp innenfra når alt annet går i stykker.

Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv, og om du setter pris på det selskapet ensomheten har å by på.

 

Det betyr ikke noe for meg hvem du kjenner eller hvorfor du er akkurat her.

Jeg vil vite om du holder ut å stå midt i ilden med meg uten å rygge tilbake.

 

STYRKE OG MOT – OG FORSKJELLEN MELLOM DEM

Man trenger styrke for å være tøff,

man trenger mot for å vise ømhet.

 

Man trenger styrke for å bære rustning,

man trenger mot for å gå uten.

 

Man trenger styrke for å overvinne,

man trenger mot for å gi seg.

 

Man trenger styrke for å være helt sikker,

man trenger mot for å våge å tvile.

 

Man trenger styrke for å tilpasse seg,

man trenger mot for å være annerledes.

 

Man trenger styrke for å kjenne en venns smerte,

man trenger mot for å kjenne sin egen smerte.

 

Man trenger styrke for å skjule sine følelser,

man trenger mot for å vise dem.

 

Man trenger styrke for å holde ut overgrep,

man trenger mot for å stanse dem.

 

Man trenger styrke for å stå alene,

man trenger mot for å lene seg mot noen.

 

Man trenger styrke for å elske,

man trenger mot for å la seg bli elsket.

 

Man trenger styrke for å overleve,

man trenger mot for å leve.